Ellen M. Storrusten

Har nå vært fem dager på ski Hintertux med Nina og Martin, og kan kort oppsummere med at vi er relativt fornøyde. I hvertfall fram til dagens afterski som var bra i følge egen innsats, men kanskje ikke i forhold til selskapet i form av avdankede russiske alpinister med trenere som aldri gir opp håpet. Joda, moro, men kanskje ikke like fantastisk for vedkommende som for øyeblikket ligger på mørkerom og gikk glipp av kveldens seksretters gallamiddag. Ikke fire retter, som vanlig altså. Men nok om det, vi er her tross alt for å kjøre ski. Mandag var første skidag, og vi gikk sesongen i møte med tidenes whiteout, stiv kuling og nysnø, ergo et helvetes møkkavær å møte på en ukjent, svær isbre i det ganske utland. Vi drista oss ut i første og beste løypa vi fant der vi så andre mennesker i skoddeheimen, hvilket viste seg å være én av to svarte løyper som var åpne. Veldig lurt – mer lost har vi sjelden følt oss. Men etter å ha møtt en mindre mer-enn-tysk-talende heisreperatør og en flink tråkkemaskinfører fant vi en løype som geleida oss ned til sivilasjonen. Heldigvis var vi ikke så langt unna den riktige nedfarten, nærmere 30 meter. Ikke greit! Tirsdag ble det atskillig bedre, med bluebird og bare litt vind. Jiblinen fikk de fiksa utover i dagen og den har bidratt til masse moro i løpet av de tre dagene hoppene ikke har vært åpne. Åpne gjorde de i dag(fredag) og det er sjelden det er så moro å kjøre som når man kommer på skikkelig vintersnø igjen! Hittil har ramponert en del stålkanter, både på ski og muligens brett og muligens tolmodigheten til personalet på det første og beste hotellet vi fant da vi googla ”bo i hintertux”. Endte bare opp på et firestjerners hotell med spabasseng, fem badstuer, infrarødt chill out lounge/kommentantorbox, gourmetresturant og golfsimulator.

Planen er å fikse film (jepp, editen fra spahland er ferdig, vi må bare komme på kjapt nok nett til å laste opp) og bilder og få kjørt det ut når vi får det på minnekort og skinner!