Er det en ting jeg har ekstremt lyst til nå, er det å løpe. Skisesongen er tross alt over, så de abstinensene er jeg ikke lenger alene om å ha, slik at jeg føler jeg har støtte rundt det problemet. Men å være litt lettere til beins og få ut litt energi gjennom noe annet enn å spankulere rundt føler jeg meg veldig klar for. Det er tross alt over tre måneder siden sist og treningsprogrammet mitt ser slik ut - og det må jeg gjøre stort sett hver dag.

- Minst en halvtime på sykkel - oppvarming, nedtrapping og helst litt til. Ellipsemaskin kan jeg og få gå på, men den ustillingen har jeg aldri hatt helt sansen for..
- Gå opp på en step for så å gå ned igjen på det andre beinet. Her har jeg vært skikkelig dristig noen ganger og har gått ned på samme bein!
- Ettbens miniknebøy på balansepute. Hygge det.
- Knebøy på BOSU hjertehjertehjerte. Jeg la merke til at fysioterapeuten tegnet nedovermunn på fyrstikkmannen sist. Dårlig tegn, eller er det bare å innse at jeg har gjort veldig mange BOSUknebøy?
- Eksentrisk beinpress 40 kg/utfall på benk. Det får meg til å føle meg skikkelig sterk.
- Diverse stabilitetsøvelser der kneet skal strekkes helt ut, som alltid. Jeg har blitt veldig glad i å måtte tenke på hver eneste ting jeg gjør med beinet.
- Simpel hamstringsøvelse på ett bein med medisinball. Har blitt veldig glad i den, for det har gitt meg enda dårligere gange enn i utgangspunktet fordi jeg har blitt støl. Tenk det.
Ser en smule frem til i morgen siden jeg skal til fysioterapeuten igjen og fikse nytt opplegg. Jeg satser på framgang, krykkene er tross alt kastet.

Utover det har blitt fascinert over kroppens evne til å kvitte seg med muskler den ikke bruker lenger. Altså, store lår plager meg ikke så lenge de er faste, men når jeg kan sitte og more meg over hvordan venstrebeinet ser ut som pudding kontra det høyre, vet jeg ikke helt. Styrke til folket! Jeg kommer igjen.


Jeg vil løpe i mine fine sko som fikk tilnavnet Eclipse FREAK, ettersom føttene mine ikke er like store, men speiltvillingen min hadde vært i sjappa før meg og sneket til seg det motsatte paret.

Noen ganger kommer man med uttrykket "nå står itte verda tel påske". Noen ganger er det sant, selv om verden har ganske god tid på seg til å fikse opp i hvaenndetersomfeiler. Denne gangen er det slående beviset at jeg har rett hår og det har holdt seg rett i to dager etter at en frisørlærling fikk slå seg løs i går. Noe bevis kan jeg feilaktig nok ikke legge ut, for jeg er ikke venn med noe som helst slags kamera og ikke engang instagram kan fikse opp i det. Dessuten vil det vende tilbake til normalen i nær fremtid, for jeg får svømme igjen og slik klarer jeg kanskje å redde inn Beach 2012 likevel.

Tidenes hittil mest begivenhetsløse påske er ikke noe å skrive om. Mangel på påskesol og tæning i vindstille omgivelser på idylliske skiturer for deretter å drikke øl med begge hender og elegant flørte hemningsløst med randoms i nikkers på afterski er heller ingenting å berette om.
Per akkurat nu, har jeg konkludert med at jeg kanskje ikke mister rumpa, selv om låre(ne)t krymper/blir til gele med en dramatisk hastighet. Progresjon i treningsprogrammet vil, utover det å forberede meg på å gå trapper, sørge for at jeg får sambarumpe dersom jeg dømmer ut i fra stølhet i dag. Hæla i taket og tenna i tapeten. Jeg kan tross alt kaste krykkene akkurat når det passer meg. Ergo får jeg ikke dårlig samvittighet fordi jeg legger dem igjen over alt.
Nå er det tid for catch up med en balitøs som har kommet hjem. Overgangen til er værhardt og livløst Norge ble for hard når man har vært på Bali for å leve, ikke studere.