Det som var veldig fint med å operere sist, er den progresjonskurven du får etter å ha operert. Og det å kunne bli superstoka over småtteri som å klare å stramme en muskel. Slik er det nå også, særlig siden det er litt mer enn bare småtteri som fungerer. Etter operasjonen forrige tirsdag, som for øvrig gikk helt fint, fikk jeg begynne å gå uten krykker i går. Det skal sies at den gjelder minimale etapper, type 40 meter på maks, hvilket er like greit, siden å gå fortsatt er ganske skummelt.
Som sist, var jeg på et svingende cocktailparty nå også. Såpass at jeg drømte under at narkosen at jeg var våken..(?) Legene kunne bekrefte for meg da jeg faktisk våknet at jeg ikke hadde vært våken under operasjonen og fått utslett på armene fordi jeg reagerte på medisinen jeg fikk. Takk for det. Ellers var jeg bare generelt groggy, men det er ganske greit å være litt dopet når man skal kjøre tre timer med bil etter grov mishandling.
Andre dagen etter operasjonen var dritt. Så dritt og såpass vondt at jeg ikke gadd å være selvmedlidende engang. Ikke lo jeg heller, som jeg er kjent for å gjøre når noen gjør meg vondt. Nei, jeg vet ikke hva som er galt med koblingene mine når jeg ler under brutal triggerpunktmassasje. Fredag hadde jeg derimot ballongparty på sofaen, sammen med pensumbøker og dag-tv, som for øvrig ikke er noe godt selskap. Beklager. Logikken min sier at siden jeg har eksamen om en uke, burde jeg lese, ikke gjøre noe hyggelig som å sette på en film eller annet tidsfordriv mens jeg likevel er henvist til sofaen. Kompromisset blir å prøve og lese, mens tven surrer og veksler mellom dårlig reality, reprisemaraton på serier og å runne facebook går raskere og raskere. I helga hadde jeg naturligvis lesefri. Nesten. Og hvordan gikk eksamen? Der var jeg førstemann til å gå fem på tolv, før noen andre så ut til å begynne å pakke sammen sakene sine. Jeg er ferdig, sier jeg bare, og satser på at jeg ikke føler noe behov for å ta den opp igjen. Forøvrig var det en hyggelig øvelse i sosiat samvær og å omgås folk igjen.
Det som er fint med all tidsmisbruken den siste uken, er at jeg har fått masse tid til å flekse M. vastus medialis og resten av Quadriceps, som resulterte i at jeg ligger foran skjema når det gjelder strekk og bevegelighet og muskelkontroll i kneet! Så nå får jeg som sagt begynne å gå forsiktig og det gjør ting veldig mye enklere. Slik som å dusje og slippe å spise frokost på kjøkkebenken fordi jeg har problemer med å få med meg krykker og tallerken på samme tid... Progresjonen går så langt litt fortere enn sist, altså, selv om det gikk ganske raskt da og. Det motiverer faktisk til å være kjedelig og holde meg i skinnet en stund til. Jeg begynner å innse at det innimellom kan lønne seg å ikke være det rabiate ekornet jeg er kjent for å være. Enn så lenge.

Finito - fresh new start

Nå er jeg ferdig med korsbåndsoperasjon nummer to, i kne nummer to. Mener å huske at legene sa det gikk bra, så da er det bare meg og treningen det står på for å komme meg tilbake til moroa. Ligger for øyeblikket på sofaen med beinet strakt og hevet, vifter på tærne og beundrer blåfargen som blir dypere og dypere for hver gang jeg skifter kompress. Sparer dere for bilder av stingene og blåfargen og beholder plasteret på. I bunn og grunn føler jeg meg mørbanket og grovt mishandlet, men med gode intensjonser. Knark er tross alt fine saker.

I tillegg har jeg lest en hel artikkel som kanskje er relevant i forhold til eksamen neste torsdag. Det blir jo..festlig. Særlig siden jeg ikke har så veldig mye å gjøre på eksamensfesten etterpå, som alltid er den beste motivasjonen for å bli ferdig med eksamen. Jeg skulle mer enn gjerne blitt med på litt klassisk Lillehammerrølp. Det er alltid hygge, men da får bare resten av klassen feste litt ekstra for meg, så får jeg ta det igjen senere. Cheers!

Tjohei alle sammen!
Jeg stod nettopp og fant ut at det fristet med kaffe (som den studenten jeg er når det er noe jeg skulle ha gjort, er kaffe alltid den beste løsningen) og følte meg omtrent like lite inspirert som jeg har gjort de siste ukene. I hvert fall når det kommer til slike ting som å skrive, ettersom vi har hatt noen uker på å skrive en praksisrapport som skal leveres på fredag. Å bli ferdig med den i god tid, som var planen, har naturligvis ikke skjedd, men nå er det altså bare å skrive om forventninger som mangler. Jeg skal hjem på praksis og har hørt så mange lokale rykter om stedet jeg skal til at jeg ikke vet hva jeg kan forvente. Kanskje det er en idé å skrive om faglige forventninger og slikt som står i veiledningen, men min største forventing er naturligvis bare å bli ferdig, slik at jeg kan få sommerferie. Å være på praksis hjemme i juni er tross alt ikke tilstrekkelig eksotisk..
Ellers, det jeg har gjort den siste tiden er som før - trene, spise, sove, trene. Også fikk jeg sofa- og sykkelpåbud fra fysioterapeuten. Selvsagt var jeg alt for tøff i trynet noen uker og gjorde helt vanlige ting, slik som å gå, og da gikk ikke hevelsen ned. Voltaren og sofa ble min beste venn noen uker, heldigvis uten at treningen gikk ifra meg. Til gjengjeld fungerte det. Siden jeg var så opptatt med å ligge på sofaen og føle meg som en ulv i et mårbur, fant jeg naturligvis ikke tid til å tenke skole, og der kom jeg på at det er to uker til eksamen. Da er det godt at jeg med sofatrening har funnet ut hvordan jeg både skal klare å lese og ligge på sofaen. Jeg tenker den magiske formelen ligger i å huske å ta med pensum hjem (finne ut hva som er pensum kan være et godt utgangspunkt) og åpne bøkene. Ettersom jeg var så flink til å gjøre som jeg skulle, fikk jeg i går beskjed om at jeg skal opereres om en uke, så da går det slag i slag og jeg får prøve å kombinere sofasliting med noe fornuftig før eksamen. Den preoperative perioden medfører naturligvis en viss paranoia angående kneet, og nå alt virker feil (derav min mindre inspirerte kaffedrikking). Skal se det virker bedre når de får rydda opp og ommøblert litt og beinet ser ut som en trestubbe. Likevel skal jeg gjøre det beste ut av det og jeg kjenner kaffen gjorde meg lykkeligere allerede. Snart løper jeg ut døra og skal trene litt Crossfit siden det er så hipt for tida, dessuten ganske moro. Jeg synes jeg må klare å perse i noe før jeg skal nullstilles igjen og alt skal jobbes oppover.