Ellen M. Storrusten

Tjohei alle sammen!
Jeg stod nettopp og fant ut at det fristet med kaffe (som den studenten jeg er når det er noe jeg skulle ha gjort, er kaffe alltid den beste løsningen) og følte meg omtrent like lite inspirert som jeg har gjort de siste ukene. I hvert fall når det kommer til slike ting som å skrive, ettersom vi har hatt noen uker på å skrive en praksisrapport som skal leveres på fredag. Å bli ferdig med den i god tid, som var planen, har naturligvis ikke skjedd, men nå er det altså bare å skrive om forventninger som mangler. Jeg skal hjem på praksis og har hørt så mange lokale rykter om stedet jeg skal til at jeg ikke vet hva jeg kan forvente. Kanskje det er en idé å skrive om faglige forventninger og slikt som står i veiledningen, men min største forventing er naturligvis bare å bli ferdig, slik at jeg kan få sommerferie. Å være på praksis hjemme i juni er tross alt ikke tilstrekkelig eksotisk..
Ellers, det jeg har gjort den siste tiden er som før - trene, spise, sove, trene. Også fikk jeg sofa- og sykkelpåbud fra fysioterapeuten. Selvsagt var jeg alt for tøff i trynet noen uker og gjorde helt vanlige ting, slik som å gå, og da gikk ikke hevelsen ned. Voltaren og sofa ble min beste venn noen uker, heldigvis uten at treningen gikk ifra meg. Til gjengjeld fungerte det. Siden jeg var så opptatt med å ligge på sofaen og føle meg som en ulv i et mårbur, fant jeg naturligvis ikke tid til å tenke skole, og der kom jeg på at det er to uker til eksamen. Da er det godt at jeg med sofatrening har funnet ut hvordan jeg både skal klare å lese og ligge på sofaen. Jeg tenker den magiske formelen ligger i å huske å ta med pensum hjem (finne ut hva som er pensum kan være et godt utgangspunkt) og åpne bøkene. Ettersom jeg var så flink til å gjøre som jeg skulle, fikk jeg i går beskjed om at jeg skal opereres om en uke, så da går det slag i slag og jeg får prøve å kombinere sofasliting med noe fornuftig før eksamen. Den preoperative perioden medfører naturligvis en viss paranoia angående kneet, og nå alt virker feil (derav min mindre inspirerte kaffedrikking). Skal se det virker bedre når de får rydda opp og ommøblert litt og beinet ser ut som en trestubbe. Likevel skal jeg gjøre det beste ut av det og jeg kjenner kaffen gjorde meg lykkeligere allerede. Snart løper jeg ut døra og skal trene litt Crossfit siden det er så hipt for tida, dessuten ganske moro. Jeg synes jeg må klare å perse i noe før jeg skal nullstilles igjen og alt skal jobbes oppover.