Ellen M. Storrusten

Det som var veldig fint med å operere sist, er den progresjonskurven du får etter å ha operert. Og det å kunne bli superstoka over småtteri som å klare å stramme en muskel. Slik er det nå også, særlig siden det er litt mer enn bare småtteri som fungerer. Etter operasjonen forrige tirsdag, som for øvrig gikk helt fint, fikk jeg begynne å gå uten krykker i går. Det skal sies at den gjelder minimale etapper, type 40 meter på maks, hvilket er like greit, siden å gå fortsatt er ganske skummelt.
Som sist, var jeg på et svingende cocktailparty nå også. Såpass at jeg drømte under at narkosen at jeg var våken..(?) Legene kunne bekrefte for meg da jeg faktisk våknet at jeg ikke hadde vært våken under operasjonen og fått utslett på armene fordi jeg reagerte på medisinen jeg fikk. Takk for det. Ellers var jeg bare generelt groggy, men det er ganske greit å være litt dopet når man skal kjøre tre timer med bil etter grov mishandling.
Andre dagen etter operasjonen var dritt. Så dritt og såpass vondt at jeg ikke gadd å være selvmedlidende engang. Ikke lo jeg heller, som jeg er kjent for å gjøre når noen gjør meg vondt. Nei, jeg vet ikke hva som er galt med koblingene mine når jeg ler under brutal triggerpunktmassasje. Fredag hadde jeg derimot ballongparty på sofaen, sammen med pensumbøker og dag-tv, som for øvrig ikke er noe godt selskap. Beklager. Logikken min sier at siden jeg har eksamen om en uke, burde jeg lese, ikke gjøre noe hyggelig som å sette på en film eller annet tidsfordriv mens jeg likevel er henvist til sofaen. Kompromisset blir å prøve og lese, mens tven surrer og veksler mellom dårlig reality, reprisemaraton på serier og å runne facebook går raskere og raskere. I helga hadde jeg naturligvis lesefri. Nesten. Og hvordan gikk eksamen? Der var jeg førstemann til å gå fem på tolv, før noen andre så ut til å begynne å pakke sammen sakene sine. Jeg er ferdig, sier jeg bare, og satser på at jeg ikke føler noe behov for å ta den opp igjen. Forøvrig var det en hyggelig øvelse i sosiat samvær og å omgås folk igjen.
Det som er fint med all tidsmisbruken den siste uken, er at jeg har fått masse tid til å flekse M. vastus medialis og resten av Quadriceps, som resulterte i at jeg ligger foran skjema når det gjelder strekk og bevegelighet og muskelkontroll i kneet! Så nå får jeg som sagt begynne å gå forsiktig og det gjør ting veldig mye enklere. Slik som å dusje og slippe å spise frokost på kjøkkebenken fordi jeg har problemer med å få med meg krykker og tallerken på samme tid... Progresjonen går så langt litt fortere enn sist, altså, selv om det gikk ganske raskt da og. Det motiverer faktisk til å være kjedelig og holde meg i skinnet en stund til. Jeg begynner å innse at det innimellom kan lønne seg å ikke være det rabiate ekornet jeg er kjent for å være. Enn så lenge.