Ellen M. Storrusten

Litt ironi om morran gjør dagen bedre. Så mye bedre at jeg ikke har hatt noe behov for en ekstra lifesaver-kaffe, enn så lenge. Mulig jeg trenger det nå når jeg innser at jeg ikke har noen bilder av meg selv i tights og sports-bh mens jeg kjører knebøy. Ta det med ro. Noe sånt havner aldri her. Kanskje en gang jeg ikke sender 50 kg i overheadsquat baklengs ned i gulvet på treningsrommet på skolen. Slikt skjer under sånne knebøyøkter vi kjørte i dag, som går som følger:

1-1-1-1-1

3-3-3-3-3

5-5-5-5-5

Moro for unga med overheadsquat, frontsquat og backsquat, og ettersom man øker hele veien blir det sånn passe tungt til slutt når man skal kjøre 5x5 reps til slutt. Joa... Litt feig, kanskje, men når jeg klarte reps på det jeg trodde jeg hadde som circus maks etter operasjonen (etter 40 gjennomførte repetisjoner) sier jeg meg ganske fornøyd :) Det ble tross alt postoperative rekorder hele veien. Selv om altså.. Når man begynner på null går det jo bare en vei!

Dessuten fører sånne økter til nye mål, blant annet et overkommelig et om 50kg i overheadsquat. Det tallet er så rundt og fint, at det skal jeg bare få til. 45kg er liksom så.. halvveis?  Litt teknikk og stabilitet i høyreskulderen, så blir det gøy :) 3x60 kg gikk fint i frontsquat, så der er det jo bare å kjøre på, og etter 43 reps (greit, siste to på 75 kg i backsquat turte jeg ikke mer. Da var det litt tungt) gikk det opp med 80 kg også. Bare sånn for moro skyld. Da blir jeg seende litt sånn ut :

Gæren skreppe det der. Lært å leve på livets små, ubetydelige gleder.