Jeg er nok norsk likevel

Hjemme igjen fra det store utland, fra lite ekte snø til masse snø og rykter om at det har snødd i Breck. Det begynte da Mari og jeg hang på badet fordi vi må ha hatt i oss noe som var dårligere enn øl (ja, jeg hinter til noe annet enn alkohol, mer type mat?). Spysjuka presis to timer før shuttelen kom for å hente og kjøre oss til flyplassen klokka 0545, da ser man ekstra mye fram til å dra fra Breck. Får jeg lov til å nevne at det var en litt kjip tur? Først ble vi lempa av i Denver med koffert, krykker, overvektig skibag og null energi som skulle opp i en annen etasje for insjekk. Heldigvis var ikke køen milevis lang og det er muligens fordi vi så så miserable og jævlige ut at vi slapp å betale ekstra for skibagene. Og overvekta. Nede i sikkerhetskontrollen trodde jeg at jeg endelig skulle komme greit igjennom og det trodde vakta og, helt til hårstrikken plutselig må ha pepet, etter at jeg hadde kommet gjennom. Så fikk jeg beskjed om å vente, men han kom aldri for å ransake meg. Derimot kom ikke sekken gjennom og en dude kom bort og sa han måtte sjekke sekken min og jeg fikk på ingen måte lov til å gjøre noen inngrepen selv. Jaja, greit det, ettersom det ikke var noe skumlere der enn den 100 pillersboksen med ibux jeg håpert de ikke skulle ta fra meg. Men altså, det var det. Nemlig en tannkremtube jeg stappa i sekken før vi dro, bare for å kunne få bort litt syresmak fra kjeften dersom det skulle kjennes igjen. Deretter gadd vi ikke å vente på metallvakta og gikk derfra, uten at jeg måtte ta av meg hårstrikken.

Ved gaten krykka jeg meg til litt bedre plasser, fra vindu til midtgang og dårlig beinplass til fremst i flyet der jeg kunne gjøre wallslides. Godt for kneet vet jeg. Jeg ble sittende ved siden av en fyr som likte å prate om det meste, fra GoProen sin til varme kilder til facebookoppdateringer om hvor mye snø det var kommet i Breck siden vi dro. "You´ll miss that?" Eeeh, ja... Både Mari og jeg overlevde flyturen og at vi fikk bileskorte inne på flyplassen til neste gate. Med sånn kul liten bil for sånne miserable slasker som oss. Derfra så vi Manhattan og Skyline og konkluderte med at vi tar noen dager her neste gang vi skal til USA. Dessuten ble vi frakta rett til den gaten de hadde bytta til, fra 85 til 133. Greit å slippe å gå fra den ene enden av terminalen til den andre, for jeg innbilte meg at flyplassen var ganske stor. Derimot hadde vi fire timer å slå i hjel, så vi gikk halve veien tilbake til Starbucks der vi følte oss veldig flinke som klarte å holde på en kopp grønn te og en yoghurt.

På vei tilbake til gaten 2 1/2 time senere gikk vi innom litt tax free(eller tax already added?) butikker og fant ut at spriten var billig, men godteriet var tre ganger så dyrt som på Walmart. Ergo kjøpte vi ikke godteri. På flyet til Oslo fikk vi også sånne fine seter med masse beinplass og touchskjerm. Economy plus het det, og med lavprisbillettene våre var det ikke så feil å havne midt i blant alle de kule halvbusinessguttene som hadde vært i NYC. Eller... Vi snakket i hvert fall høyt om det gode livet vi hadde levd i de mindre urbane fjellene så de ikke skulle prøve seg på noe. På setetouchskjermen var det masse filmer å velge mellom, musikk og til og med spill, slik at vi sov mesteparten av tiden. Bortsett fra når flyvertinnene vekte oss med maten slik at vi fikk sett den siste Harry Potter filmen. Også rakk jeg å ta flyturens største poengsum i Bejeweled. Stoked! Og vi kom hjem til slutt. Sov i bilen nesten hele veien hjem, som ble enda lengre enn planlagt fordi mamma måtte til Gjøvik for å kjøpe sytråd og fordi det var snøkaos på østlandet. Stoked

Touchskjerm - kunne ikke hatt det bedre når vi ikke sov. Mari - takk for turen! Den var toppers og jeg gleder meg til å dra igjen! Dere jeg ble kjent med i løpet av en og to uker, både nordmenn (jeg beklager at dere angret på at dere ble kjent med meg... Men det var altså ikke deres feil at jeg er en klums) og svensker, dere har sett meg være happy, brisen, så sint at jeg griner, gira, frustrert og stoka på det meste og det er det ikke alle her hjemme som har gjort. Det er imponerende. Gleder meg noe spinnvilt til å shredde igjen med dere til neste år! :D

Rehab

Er igang med trening og antihevelsearbeid på kneet, så nå går det i miniknebøy, stretching, flexing og sykling. Back to basics med andre ord. Fysioterapeut ble jeg sendt til uten spørsmål og har fått krav om å komme tilbake. Fint med forsikring og at man har sagt at man konkurrerer litt, så blir det fart på sakene. I går gikk jeg møkklei av å gå på krykker, så jeg kastet dem da jeg skulle ta bussen til treningssenteret. Man fryser nemlig så sinnsykt på fingrene når man krykker rundt. Det endte med at bussen var så treig at jeg humpa meg hele veien ned til busstasjonen i andre enden av Main Street for å rekke neste buss. Alt for å sykle i 20 minutter og gjøre 1/3 av øvelsene før senteret stengte. Av naturlige årsaker var tirsdag en litt seig dag for hele gjengen, så det tok litt tid å rekke både shopping og trening. Vel hjemme holdt jeg på å bli etterlyst, ettersom jeg brukte to timer på å trene i 50 minutter. Hos fysioterapeuten i dag fikk jeg beskjed om å roe ned hevelsen så jeg har tatt det med ro. Faktisk. Ellers fikk jeg påklistret et funky apparat på min Musculus Vastus Medialis som målte om muskelen fungerte eller ikke når jeg flexer. Da beveget en prikk seg over fra den grønne halvdelen til den gule. Akkurat sånn det skal være, så det er noe som virker. Også klarte jeg å gå gjennom hele gangen og tilbake igjen til leiligheten uten å halte. Helt fantastisk. Jeg er helt sikker på at det er den frosne erteposen til 2 dollar som gjør jobben sin. Jeg klarer til og med å stå på ett bein og holde goproen samtidig:

Nå ser jeg halvveis på en sinnsvak film der hele verden har fått svarte øyne, sagtenner og blitt kannibaler. De overlevende kom akkurat inn i en forlatt butikk der en åtteåring tygde i seg en ansatt før hun ble hogd ned med øks. Hadde jeg fulgt med kunne jeg kanskje blitt skremt, men det har jeg ikke, så filmen er egentlig bare sær. På en annen side har jeg heller ikke lagt merke til noe reklame, men det kan umulig være tilfelle. Amerikansk kvalitets-tv og dødtid er elsk. Nå kom reklamen forresten. De overrasket ikke med andre ord.

ULLR fest

Hva man gjør i Breck når man ikke kjører ski begynte på torsdag med ULLR fest, aka Brecks Pray for Snow party. Tenk deg et støymessig halvlabert russetog, men inkludert masse fulle folk og en drøss med interessante kreasjoner de dresset vanene sine opp i. Dessuten snakket vi Candy, bling, lightsticks og kondomer i skjønn forening som ble kastet ut til publikum. Og den dagen i året der politiet (som vanligvis har like lite å gjøre som i Cops og finner seg ting å gjøre deretter) ikke gidder å bry seg om fulle folk som drikker midt i gata på høylys dag. Litt i samme stil som Rakfiskfestivalen egentlig.

Syyykt

For dere som ikke har sett den enda, eller ikke vet hvem Kelly Sildary er, så er det en ni år gammel jente fra Estland som kjører helt sykt på ski. Bare se sesongediten fra 10/11: Ser at det må til noe mental trening og visualisering når man ikke får kjørt noe mer ski denne sesongen!

Breckidyll volum finito

Kan den som fant opp begrepet fredag 13. gå og legge seg på et kaldt, mørkt sted, vri seg fordi huden svis av flak for flak eller rett og slett bare ta seg en bolle? Det her blir et innlegg dedikert til dere som leser bloggen, for dere får mulighet til å være først ute - nest etter kjære mor og far, svenskene jeg bor med og mine nye venner jeg fikk i går - til å få med dere at jeg ga kneet mitt en direkterute til Dundas fra Keystone i dag. Dog det er det andre kneet jeg sender fra et annet avreisested. Og enda litt lenger inn i Dundas fordi mitt mediale ligament bestemte seg for å slå følge med korsbåndet. Det er tydelig at knærne mine sliter litt med kommunikasjonen ettersom det venstre kneet ikke fikk høre av det høyre at det er jævlig unødvendig å ødelegge seg. Men, hva skal man gjøre? Sånne ting skjer på filleting som å falle av en rail eller lande skeivt på en 360. I motsetning til sist jeg ødela meg skal jeg prøve å spare meg for emoinnlegg, for shit happens og noen ganger går en sesong fløyten i løpet av et sekund, selv om du bare fikk 20 days of fame tilbake på snøen i år. Nå er det back to basics med å holde det som er igjen i gang, og det er heldigvis ganske mye, så er det bare å satse på at jeg får operert fort og kommer meg tilbake til USA neste vinter!

Her skal det i hvertfall ikke klages over effektiviteten i bunnen av bakken. På fire timer fikk jeg fyllt ut masse papirer, tatt røntgen (ja, det er unødvendig når båndene ryker, men det er rutine når du kræsjer her), blitt sjekket av doktor som konstanterte at det har gått til helvete, vært hos fysioterapeut og fått skinne, øvelser og oppfølgingstime, og til og med krykker. Det samme som tok tre måneder i Norge, selv med mas fordi legevakta ikke sjekker deg skikkelig, gidder å sende deg videre til grundigere undersøkelser selv om kneet ikke fungerer. Der ble jeg også rullet rundt i rullestol inne på legevakta, bruttern løfta meg ut i bilen og jeg ble sendt hjem uten tilbud om krykker, selv om jeg halta på begge beina. Dere som kjenner meg kjenner greia vet at det tok latterlig lang tid å få fiksa noe før jeg tilslutt kontakta NIMI og fikk fiksa ting. Godt man endelig vet hva som må gjøres, så nå er det bare å sette i gang og bruke den siste uka i USA til å sende mail og ringe så jeg forhåpentligvis får litt fortgang i ting. Gleder meg ikke så veldig, men så har man noe å finne på når man ikke får kjøre ski... Dessuten har jeg fått masse fine øvelser igjen!

Og når man først er i gang, hvor ironisk er det ikke når man får seg nye venner dagen før, får tilbud om å shredde i Keystone for litt forandring med nye, bra folk og bailer det til når det attpåtil er fredag den 13. Jeg har egentlig aldri trodd noe på det, men faen heller. Man begynner å lure litt når man paier hele sesongen akkurat den dagen. Det var i det minste hell i uhell at man fant gutter med bil som tok seg tid til å vente. Tusen takk! :) Quotes for dagen: Da doktoren sa han var ganske sikker på at korsbåndet var gått og jeg ikke klarte å la være å banne (og var i engelsktalende land)fikk jeg det til å høres ut som fuck you i stedet for bare fuck... Unnskyld, det avr ikke meninga! Nå skal Breck utforskes på krykker og siden jeg ikke har noe annet å finne på skal jeg begynne å blogge om "ting å gjøre i Breck når man ikke kjører ski". To fluer i en smekk, så gled dere! Vi kommer til å snakke GoPro kvalitet på høyt nivå, det er jeg helt sikker på. Og forresten - jeg trenger enda noen nye hobbyer, så alle forslag mottas med interesse. // Ellen

Breck vol. something

Har gått i surr både i datoer og dager, og det kjennes riktig så fint! I forhold til forrige post passer det jo ganske fint siden jeg ikke vil hjem, men jeg har insett at jeg kanskje burde komme i datosystem innen den tid. Men, det er for tidlig å tenke på sånt, så her skal det utnyttes for fullt å ikke ha oversikt over noe annet enn når det er på tide å dra i bakken, spise og trene. Lørdag snødde det hamstere (de kaninene man hører rykter om har ikke vist seg helt enda) og det myket opp bakken litt. Var i Keystone og skrapet litt på railsene med Mari og filmet litt. Siden har det vært sol og vi har hatt enda noen sykt fine dager. Kræsja tommelen tre ganger på en halvtime i går, så i dag har den fått pause med votter og no poles til en forandring. Shredda fra ni til tre og bakken var full av videokameraer på alle kanter, også bekjente så det ramler inn noen klipp også for tiden. Utenom skikjøringa går en del tid til å surre rundt i Breck og jeg tror enda ikke vi har vært over all moroa. I går sjekka vi ut isbaren og må ha blitt høye på sukker fra sjokoladeisen der. Diggere is er det lenge mellom hver gang du smaker, med mindre du blir stamkunde. Etterpå runda vi et par småfunky sjapper. Lurer på hvordan det er for de som jobber i butikken når det kommer inn en gjeng som ler seg skakke for hvert stativ med stæsj man finner. Etter bakken i dag stakk vi ned på Walmart igjen i samme stil. Det er fantastisk hvor mye rart det går an å finne på et og samme sted. I tilegg klarte en viss kløne å sette i gang alarmen ved kameraene (delvis i håp om at noen skulle komme å hjelpe til med å få kjøpt et kamera - hvilket ikke skjedde). Veronica rota seg bort i godterihylla og etterpå ble det McDonalds. På Walmart. Mer amerikansk får du det ikke.

Criben, før den har blitt invandert av fem stk. bomser.

Det krangles ikke om hvem som dusjer først - utstyrstørking kommer i første rekke. I dag av fire brett og ett par ski.

Tommelopp for snø!

(Tommelopp)

Om vi snakker a - endelig den siste Eragonboka - takk Walmart. Jeg skal redde vekta hjem og tåle å ha den i håndbagasjen. Takk GoPro. Har ikke funnet kamera til mamma og Walmart ville ikke hjelpe meg med å få et billig fyllefjaskamera ut av skapet.

Har hatt fire bra dager i Breck nå og ting begynner å komme på plass, både av spins og rails og feelingen på store hopp er tilbake. Prøvde også noen av hoppene i Freeway i dag, i Dew Tour coursen. Den er ganske massiv for å si det sånn, men ganske moro :) I går flytta vi fra det hostellaktige stedet med firemannsrom der vi delte med masse rare folk som både rota og hadde en villere døgnrytme enn oss. Ganske godt å bytte ut det med en ganske fin leilighet som vi skal dele med noen svensker som kom i går. Kommer til å bli fint og intimt, men det er sånn vi liker det. Skal kikke rundt etter kamera i dag, før vi skal trene og teste boblis og svømmebasseng. Livet er godt, og det frister noe syyyykt å legge på noen uker til eller eventuelt bare bli igjen. Hadde passet meg veldig godt.

Breck II

Nyttårsaften ble som vanlig en fjasedag uten like. Skulle ta første dagen i Breck med Mari og Nina, men ute av døra og nede ved Gondolen så vi egentlig hverken busser eller gondoler på grunn av litt snødriv. Gondolen var egentlig ikke noe å se heller, for den gikk ikke. Vi tok bussen opp til Peak 8, der det gikk rykter om at det skulle gå en heis, men så hadde strømmen gått, så vi satte oss inne på cafeen for å vente og se på hva som ville skje. Angående skikjøring skjedde det ikke stort, ikke med lyset heller, men gratis kaffe til de oppmøtte reddet dagen. Vi endte opp med å kaste inn håndkledet, ta en hviledag og stikke til Silverthorne på outletshopping i stedet. Nike Free, litt treningsklær og Calvin Klein til under 800 spenn synes vi er helt greit. Videre innebar kvelden som følger..: mere shopping, slaffing, ferdigpizza, øl, kortskalle - bare på amerikansk, random svenskebunsj, vandring fra sted til sted uten mål og mening, fordi noen sa det var et houseparty der, toalettsjekk og på vei ut fant vi de vi de to (vagt bekjente i to timer) vi var igjen med i prat med politiet fordi de holdt en pose med to liter sprit og var under 21... Nei, det var ikke så veldig fett, men forhåpentligvis ordner det seg. Dog, alle slapp unna innen klokka tolv, så vi stod på toppen av Main Street fire stykker og hørte på countdown fra utestedene fordi vi egentlig aldri kom oss noe sted. Men det var jo hyggelig det og! På vei ned fant jeg tilbake til uteliggerrusstemningen da vi fant resten av svenskene rundt et gassbål utenfor Bubba Gump. Ble en story som måtte bli gjenfortalt noen ganger, uten at noen egentlig trodde helt på det. Det gjør de sikkert nå, men etter å ha tint oss opp rundt bålet jogga vi ned Main Street, ettersom det tradisjonen tro var pisskaldt på nyttårsaften. Takk for en nyttårsaften slik den alltid blir og kommer til å være: underholdende og fullstendig random. Jeg har visstnok lovt bilder og bilder kommer når jeg får meg kamera. Ja, det står på to do lista å kjøpe et kamera til mamma mens jeg er her, så sparte jeg vekt på å ta med mitt eget... Men jadda - dere skal få et veldig fint bilde i solsteiken med maskoten: Epic mix foto ordner alt for deg: turistpose skal til:

Breck vol I

Hei alle dere gærne godtfolk der ute som har snirkla rundt på nettet og kjørt musa inn på bloggen min for å snuse i hva jeg gjør i USA om dagen! Jeg beklager på det dypeste at jeg har skuffet dere... Og til dere som ikke har sett eller hørt noe fra meg siden oktober - årsaken til at jeg skuffer er at jeg er i Colorado med Mari, kjører ski og har blitt kvitt en jetlag det stod igjen en hard liten time på. Kom fram til Breck klokka seks om kvelden etter å ha farta rundt i 26 timer, sultne, slitne og med et lettere forvirret tidsbegrep. Dermed måtte vi holde ut noen timer til for å overkjøre jetlagen. Det klare vi nesten – bommet bare med en liten time. De siste minuttene med selvpining ble benyttet til tannpuss der begreper som at bakken gynger og rommet snurrer fikk nye dimensjoner. Det kjentes gjennom hele Main Street opp og ned på jakt etter mat også. En halvtime med søvn her og der i bilen, på flyet, i ventehallen i Frankfurt, på flyet igjen (avbrutt av mat støtt og stadig) og i shuttle gir ikke den største energiboosten! De første dagene har vi brukt i Keystone, ettersom Breckenridge i jule- og nyttårsstria er relativt folksomt. Her skal det sier at railparken er av en litt annen verden enn jeg er vant til hjemme. På onsdag var verken skifølelsen eller hjernecellene helt oppegående, så rekasjonen gikk på lavgir. Men etter noen dager med fjas begynner heldigvis skifølelsen å komme tilbake igjen, så nå får vi se hvordan det går! Har i hvert fall ingen unnskyldning for å ikke få til noe for her er parkene til å slå seg løs i, ser man bare bort i fra at det er litt dumt å slå seg ettersom det er pur kunsstnø og is. Pray for snow, så stråler det enda litt til!