Breckidyll volum finito

Kan den som fant opp begrepet fredag 13. gå og legge seg på et kaldt, mørkt sted, vri seg fordi huden svis av flak for flak eller rett og slett bare ta seg en bolle? Det her blir et innlegg dedikert til dere som leser bloggen, for dere får mulighet til å være først ute - nest etter kjære mor og far, svenskene jeg bor med og mine nye venner jeg fikk i går - til å få med dere at jeg ga kneet mitt en direkterute til Dundas fra Keystone i dag. Dog det er det andre kneet jeg sender fra et annet avreisested. Og enda litt lenger inn i Dundas fordi mitt mediale ligament bestemte seg for å slå følge med korsbåndet. Det er tydelig at knærne mine sliter litt med kommunikasjonen ettersom det venstre kneet ikke fikk høre av det høyre at det er jævlig unødvendig å ødelegge seg. Men, hva skal man gjøre? Sånne ting skjer på filleting som å falle av en rail eller lande skeivt på en 360. I motsetning til sist jeg ødela meg skal jeg prøve å spare meg for emoinnlegg, for shit happens og noen ganger går en sesong fløyten i løpet av et sekund, selv om du bare fikk 20 days of fame tilbake på snøen i år. Nå er det back to basics med å holde det som er igjen i gang, og det er heldigvis ganske mye, så er det bare å satse på at jeg får operert fort og kommer meg tilbake til USA neste vinter!

Her skal det i hvertfall ikke klages over effektiviteten i bunnen av bakken. På fire timer fikk jeg fyllt ut masse papirer, tatt røntgen (ja, det er unødvendig når båndene ryker, men det er rutine når du kræsjer her), blitt sjekket av doktor som konstanterte at det har gått til helvete, vært hos fysioterapeut og fått skinne, øvelser og oppfølgingstime, og til og med krykker. Det samme som tok tre måneder i Norge, selv med mas fordi legevakta ikke sjekker deg skikkelig, gidder å sende deg videre til grundigere undersøkelser selv om kneet ikke fungerer. Der ble jeg også rullet rundt i rullestol inne på legevakta, bruttern løfta meg ut i bilen og jeg ble sendt hjem uten tilbud om krykker, selv om jeg halta på begge beina. Dere som kjenner meg kjenner greia vet at det tok latterlig lang tid å få fiksa noe før jeg tilslutt kontakta NIMI og fikk fiksa ting. Godt man endelig vet hva som må gjøres, så nå er det bare å sette i gang og bruke den siste uka i USA til å sende mail og ringe så jeg forhåpentligvis får litt fortgang i ting. Gleder meg ikke så veldig, men så har man noe å finne på når man ikke får kjøre ski... Dessuten har jeg fått masse fine øvelser igjen!

Og når man først er i gang, hvor ironisk er det ikke når man får seg nye venner dagen før, får tilbud om å shredde i Keystone for litt forandring med nye, bra folk og bailer det til når det attpåtil er fredag den 13. Jeg har egentlig aldri trodd noe på det, men faen heller. Man begynner å lure litt når man paier hele sesongen akkurat den dagen. Det var i det minste hell i uhell at man fant gutter med bil som tok seg tid til å vente. Tusen takk! :) Quotes for dagen: Da doktoren sa han var ganske sikker på at korsbåndet var gått og jeg ikke klarte å la være å banne (og var i engelsktalende land)fikk jeg det til å høres ut som fuck you i stedet for bare fuck... Unnskyld, det avr ikke meninga! Nå skal Breck utforskes på krykker og siden jeg ikke har noe annet å finne på skal jeg begynne å blogge om "ting å gjøre i Breck når man ikke kjører ski". To fluer i en smekk, så gled dere! Vi kommer til å snakke GoPro kvalitet på høyt nivå, det er jeg helt sikker på. Og forresten - jeg trenger enda noen nye hobbyer, så alle forslag mottas med interesse. // Ellen